Hva skal til for å bli lykkelig?

Det er et spørsmål jeg har spurt meg selv ofte i det siste.

Handler det om å se bra ut, og ikke minst føle seg bra? Være mest mulig trent? Være slank? Ha mest muskler? Handler det om å ha best mulig økonomi? Finest hus? Yte best på jobb? Jobbe mest mulig? Være mest mulig sosial?

Jeg vet ikke lengre. For uansett hvor hardt jeg prøver så funker det ikke. Og jeg vet at jeg er ikke den eneste som har det sånn. Hver gang jeg føler jeg har lykkes med noe, så kommer det noe annet som gjør at jeg ikke lengre føler meg bra.

Mitt største problem er vel vekta, utseende og selvtilliten. I perioder går det kjempebra med både trening og kosthold. Så går det en liten stund, så går alt rett vest. Fine planer skrives. Flotte mål lages. Og alt dette klarer jeg å velte om på bare et par dager.

“En 200 g sjokolade til kvelds? Ja hvorfor ikke, ting blir bedre imorgen”

“Jeg spiste jo masse sjokolade igår, da kan jeg likesågreit spise smågodt idag. Det er jo ikke sånn at jeg klarer å slanke meg uansett” ….og sånn går dagene.

Jeg hadde en gang viljestyrke av stål. Jeg hadde 200% energi. Og alt var så bra. Jeg vet ikke hva som skjedde, men på et punkt møtte jeg veggen og bare gadd ikke mer. Jeg er dritlei slankekurer, dietter, matplaner og treningsprogram. Jeg skulle så gjerne ønske jeg bare var fornøyd med meg selv. Skulle ønske jeg likte det jeg så i speilet.

 

Det kommer et lite blaff av lykke når jeg ser vekta gå nedover. Det er som oftes desverre kortvarig lykke, fordi jeg går på en smell kort tid etterpå. Det er flere av dere som sier dere beundrer meg for alt jeg får til, og at jeg er motivasjon for mange. Og det er jeg takknemlig for. Men ting er desverre ikke alltid så lett og enkelt som det ser ut som.

Dårlig selvtillit gjør noe med en person. Det går stort sett heldigvis kun utover meg selv, men jeg er jo også noens kjæreste, mamma, kollega og venn. Det er et under at kjæresten min holder ut med meg. Jeg skjønner fortsatt ikke den dag idag, hvorfor han valgte meg og hva han ser i meg. Uansett hvor ofte han sier jeg er fin, og god nok, så klarer jeg ikke å ta det inn over meg. Jeg er veldig ofte redd for at han skal gå fra meg for “noe bedre” – jeg er sjalu. Veldig sjalu. Alt er ikke alltid så rosenrødt som man tror. Hvis du leser her nå, Simen: Du skulle hatt diplom, medalje og ærespris.

Jeg er mer redd enn jeg er glad. Jeg er redd for å være alene. Jeg er redd for hva andre tenker om meg. Jeg er redd for å gjøre feil. Jeg er redd for å ikke mestre. Jeg er redd for fremtiden. Jeg er redd for fortiden. Jeg er redd. 

 

Siste halve året har jeg vært endel plaget med helsen. Etter utallige undersøkelser, inn og ut av sykehuset, så har de konkludert med at jeg har kronisk tensjonshodepine, som sitter muskulært. Det høres kanskje ikke så ille ut. Men når man har gått med det så lenge som jeg (tydeligvis) har, så har det gitt meg fryktelig mye plager. Jeg har nesten ikke trent siden i vår. Jeg har vært 100% sykemeldt i en periode. Jeg har gradvis måtte jobbet meg selv tilbake til “meg selv” og ikke minst tilbake til jobb.

Jeg er nå 80% tilbake i jobb, og kanskje 70% tilbake til meg selv.

Men hvordan skal man få det til?

Hvis man googler “Hva skal til for å bli lykkelig?” :

1. Du må velge å være lykkelig
2. Tilbring tid med andre
3. Trening
4. Nok søvn
5. Ikke la deg knekke av at noe går galt
6. Gi til andre
7. Vær snill med deg selv

Men når dette ikke funker da?

Er man rett og slett ikke mottakelig for lykke?

Er man skrudd sammen på annerledes enn “alle andre”?

Jeg har lært den harde måten at man ikke kan jobbe seg ihjel for å slippe å sitte hjemme alene, fordi man ikke trives i sitt eget selskap. Jeg har lært at jeg kan ikke trene 4-5 dager i uka, få nok søvn, i tillegg til alt som skal gjøres i hjemmet.

Det fins ikke nok timer til å rekke over alt dette – alene. Jeg har måtte omprioritere tiden min, jeg har måtte senke kravene mine drastisk.

Og det har vært veldig vanskelig for meg. Jeg vil jo være supertrent, superslanker, supermamma,superkjæreste, superkollega på alle de 3 (!) jobbene jeg hadde på et punkt. Men jeg måtte innse at det gikk kun utover meg selv. Jeg har nesten ikke vært sosial, fordi jeg ble sliten av det også når ting stormet som verst.

Jeg er nå kommet til et punkt hvor ting er roligere i livet mitt. Men jeg finner fortsatt ikke roen på innsiden. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Jeg håper det en dag bare kommer av seg selv. La oss bare håpe at det ikke tar altfor lang tid, for veien dit er vanskelig. Men jeg vet, at jeg er ikke alene om å ha det sånn.