Søndagstanker

Først og fremst vil jeg bare takke for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk etter forrige innlegg. Jeg setter utrolig stor pris på det. Det var ikke meningen at det skulle være et klageinnlegg, tvert imot. Trengte bare å tømme hodet mitt litt. 

Det var MANGE som sa til meg: “dette er noe jeg også tenker mye på, men ikke tør å si høyt!” – og det synes jeg er litt trist. Kanskje det er litt tabu? Det å ikke ha det så bra på innsiden? Jeg personlig liker best å skrive ting. Jeg liker ikke i like stor grad å måtte snakke om det, verken med nære venner eller bekjente. Da er det enklere å skrive det ned. Når jeg kom på jobb på fredag, så kom en kollega og ga meg en klem, og sa at hun synes det var et kjempefint og tøft innlegg jeg hadde skrevet, og jeg ville bare grave meg ned. Så lett er det for meg å snakke om det!

Skal ikke legge skjul på at jeg har tenkt mye siste dagene. Både på de tingene jeg skrev i det innlegget, men også på de tilbakemeldingene jeg har fått fra dere. Har tenkt mye på hva som motiverer meg, ikke minst.

Dette med motivasjon og humør går veldig opp og ned. Igår var jeg kjempemotivert. Idag ligger jeg på sofaen i joggebuksa, ser ned på den her forferdelige mammamagen min, og tenker på at jeg burde trent.  Ser på bilder på instagram, andre folk som har gått mye ned i vekt. Folk som nettopp har kommet hjem fra trening. Tenker på at jeg burde laget en plan for kommende uke. Tenker på alt jeg burde gjort. Vi har vel alle vært der på søndagskveldene? Imorgen er det mandag. Ny uke – nye muligheter? Men burde ikke hver eneste dag være en ny dag med nye muligheter? Hvorfor er det sånn at vi alltid skal starte på en mandag? Nei – start når du er motivert for det, grip sjansen mens tankesettet enda er positivt. Det burde jeg gjort igår. Men jeg har bestemt meg, jeg har virkelig bestemt meg. Det hjelper ikke å legge 100 planer når jeg legger lista altfor høyt for meg selv, jeg må ta hver dag som den kommer. Planlegge fra dag til dag – ikke fra uke til uke, eller måned til måned. Gjør hver dag til den beste hittil, koste hva det koste vil. Får jeg ikke trent, så får jeg iallefall gjort andre positive ting. Gjøre hver dag magisk. Tilbringe tid med de personene som gir meg positiv energi.

Ikke minst så skal jeg utfordre meg selv hver uke. 

Denne uken tenkte jeg å prøve meg på crossfit for første gang.

Wish me luck.

 

 

 

Hva skal til for å bli lykkelig?

Det er et spørsmål jeg har spurt meg selv ofte i det siste.

Handler det om å se bra ut, og ikke minst føle seg bra? Være mest mulig trent? Være slank? Ha mest muskler? Handler det om å ha best mulig økonomi? Finest hus? Yte best på jobb? Jobbe mest mulig? Være mest mulig sosial?

Jeg vet ikke lengre. For uansett hvor hardt jeg prøver så funker det ikke. Og jeg vet at jeg er ikke den eneste som har det sånn. Hver gang jeg føler jeg har lykkes med noe, så kommer det noe annet som gjør at jeg ikke lengre føler meg bra.

Mitt største problem er vel vekta, utseende og selvtilliten. I perioder går det kjempebra med både trening og kosthold. Så går det en liten stund, så går alt rett vest. Fine planer skrives. Flotte mål lages. Og alt dette klarer jeg å velte om på bare et par dager.

“En 200 g sjokolade til kvelds? Ja hvorfor ikke, ting blir bedre imorgen”

“Jeg spiste jo masse sjokolade igår, da kan jeg likesågreit spise smågodt idag. Det er jo ikke sånn at jeg klarer å slanke meg uansett” ….og sånn går dagene.

Jeg hadde en gang viljestyrke av stål. Jeg hadde 200% energi. Og alt var så bra. Jeg vet ikke hva som skjedde, men på et punkt møtte jeg veggen og bare gadd ikke mer. Jeg er dritlei slankekurer, dietter, matplaner og treningsprogram. Jeg skulle så gjerne ønske jeg bare var fornøyd med meg selv. Skulle ønske jeg likte det jeg så i speilet.

 

Det kommer et lite blaff av lykke når jeg ser vekta gå nedover. Det er som oftes desverre kortvarig lykke, fordi jeg går på en smell kort tid etterpå. Det er flere av dere som sier dere beundrer meg for alt jeg får til, og at jeg er motivasjon for mange. Og det er jeg takknemlig for. Men ting er desverre ikke alltid så lett og enkelt som det ser ut som.

Dårlig selvtillit gjør noe med en person. Det går stort sett heldigvis kun utover meg selv, men jeg er jo også noens kjæreste, mamma, kollega og venn. Det er et under at kjæresten min holder ut med meg. Jeg skjønner fortsatt ikke den dag idag, hvorfor han valgte meg og hva han ser i meg. Uansett hvor ofte han sier jeg er fin, og god nok, så klarer jeg ikke å ta det inn over meg. Jeg er veldig ofte redd for at han skal gå fra meg for “noe bedre” – jeg er sjalu. Veldig sjalu. Alt er ikke alltid så rosenrødt som man tror. Hvis du leser her nå, Simen: Du skulle hatt diplom, medalje og ærespris.

Jeg er mer redd enn jeg er glad. Jeg er redd for å være alene. Jeg er redd for hva andre tenker om meg. Jeg er redd for å gjøre feil. Jeg er redd for å ikke mestre. Jeg er redd for fremtiden. Jeg er redd for fortiden. Jeg er redd. 

 

Siste halve året har jeg vært endel plaget med helsen. Etter utallige undersøkelser, inn og ut av sykehuset, så har de konkludert med at jeg har kronisk tensjonshodepine, som sitter muskulært. Det høres kanskje ikke så ille ut. Men når man har gått med det så lenge som jeg (tydeligvis) har, så har det gitt meg fryktelig mye plager. Jeg har nesten ikke trent siden i vår. Jeg har vært 100% sykemeldt i en periode. Jeg har gradvis måtte jobbet meg selv tilbake til “meg selv” og ikke minst tilbake til jobb.

Jeg er nå 80% tilbake i jobb, og kanskje 70% tilbake til meg selv.

Men hvordan skal man få det til?

Hvis man googler “Hva skal til for å bli lykkelig?” :

1. Du må velge å være lykkelig
2. Tilbring tid med andre
3. Trening
4. Nok søvn
5. Ikke la deg knekke av at noe går galt
6. Gi til andre
7. Vær snill med deg selv

Men når dette ikke funker da?

Er man rett og slett ikke mottakelig for lykke?

Er man skrudd sammen på annerledes enn “alle andre”?

Jeg har lært den harde måten at man ikke kan jobbe seg ihjel for å slippe å sitte hjemme alene, fordi man ikke trives i sitt eget selskap. Jeg har lært at jeg kan ikke trene 4-5 dager i uka, få nok søvn, i tillegg til alt som skal gjøres i hjemmet.

Det fins ikke nok timer til å rekke over alt dette – alene. Jeg har måtte omprioritere tiden min, jeg har måtte senke kravene mine drastisk.

Og det har vært veldig vanskelig for meg. Jeg vil jo være supertrent, superslanker, supermamma,superkjæreste, superkollega på alle de 3 (!) jobbene jeg hadde på et punkt. Men jeg måtte innse at det gikk kun utover meg selv. Jeg har nesten ikke vært sosial, fordi jeg ble sliten av det også når ting stormet som verst.

Jeg er nå kommet til et punkt hvor ting er roligere i livet mitt. Men jeg finner fortsatt ikke roen på innsiden. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Jeg håper det en dag bare kommer av seg selv. La oss bare håpe at det ikke tar altfor lang tid, for veien dit er vanskelig. Men jeg vet, at jeg er ikke alene om å ha det sånn.

Perfectly imperfect. Love yourself.

Så denne videoen igår, og den traff meg. Rett i hjertet.

Minus 1,4 kg denne uka. Det gir meg motivasjon. Det gir meg glød til å fortsette. Jeg har begynt å ta bilder. Bilder av fremgang, bilder av magen min. For 3 år siden, var det utenkelig. Jeg kunne aldri tatt sånne bilder av meg selv, jeg fikk vondt i magen bare av tanken. Skifte klær foran andre i en offentlig garderobe? Ikke aktuelt.

Men etterhvert som kiloene forsvant, så ble ting litt enklere for hver dag. Jeg er langt ifra fornøyd. Men jeg er fornøyd med hvor langt jeg har kommet. Jeg er ekstra fornøyd på veiedagen, når jeg ser nedgang og en “flat” mage før frokost! Det er klart at jeg har dager, som alle andre, hvor jeg føler meg ekstra grusom. Hvor jeg føler at alt er galt og jeg gjør ingenting bra. Da er kjæresten min der, og støtter meg uansett. Han har gjort mer for meg og min selvfølelse, på 6 måneder, enn jeg har klart å gi meg selv på de 28 årene jeg har eksistert. Takk.

ABS?WHAT ABS!

….HELG!

Og jeg har tatt (jobb)helg med god samvittighet. Hadde ei økt med Erlend i ettermiddag. Jeg DIGGER det programmet vi har nå. Det er tungt, men morsomt. Selv om jeg nesten gråt mine modige tårer under siste settet med glute bridge. Ingen mer hengerumpe, så mye bein som vi trener! Etter jeg kom hjem i ettermiddag har jeg gjort mye fornuftig.. Jeg har bakt enda et bananbrød, (har fullstendig dilla!!) Jeg har vasket over gulvene, vasket klær og stekt nok kylling og søtpotet til morgendagen! Ettersom jeg har vært våken siden før kl 05.00 imorges, så er jeg nå veldig klar for å finne senga straks!

Mat. Æ elske mat.

Imorgen skal jeg jobbe noen timer før jeg skal til søte Emma for å spise kake! (Ja, jeg spiser sånt jeg også) For Emma har nemlig bursdag på søndag! Hipp hipp!

Vil ellers benytte anledningen til å tipse om det fantastiske tilbudet vi har på senteret vårt førstkommende mandag:

PT’ene våre er på salg! LØP OG KJØP!!!

Hverdagslykke

Skulle en tur innom Vero Moda Nerstranda igår for å bruke en tilgodelapp. Fikk fantastisk god service og hjelp av en søt jente! Prøvde (og tok med meg hjem) to fantastiske bukser! Satt som støpt. Men vet dere hva det beste med de buksene var? De var størrelse M/L!! Ikke størrelse L/XL!! Med andre ord, ned en størrelse, og jeg trenger ikke lengre å kjøpe største størrelse på den butikken!

 (Ja, jeg rota mye i prøverommet)

Etter bukseshopping sto treningsøkt for tur!

Prøver litt alternativ trening med PT for tiden, da jeg har senebetennelse i venstre arm.. Men ikke la deg lure. “Alternativ” trening blir man minst like sliten av. Vi prøver bare finne øvelser som ikke belaster armen i like stor grad. 

Jeg var så sliten at jeg satt på gulvet inne i salen en god stund før jeg greide gå å skifte.

Idag merker jeg at rumpa gror!

HEIA GLUTEUSAN!

Dagens produksjon

Idag har jeg laget:

– Bananbrød

– Proteinpannekaker

– Tacopizza

– Kylling med søtpotet og brokkoli

Oppskrift bananbrød:

* 3 modne bananer

* 3 egg

* 80 g havremel

* 70 g valgfritt mel (jeg brukte mandelmel)

* 1 ts bakepulver

* 1 ts vaniljesukker

* 50 g sukrin

* 1 dl valgfri melk

Mos bananene og tilsett resten av ingrediensene. Rør til en jevn og klumpfri røre. Fyll i smurt brødform. Stek på 175 grader i 40-50 min. Avkjøl på rist.

Oppskrift proteinpannekaker:

* 1/2 boks cottage cheese (ca 150 g)

* 2 egg

* 1 medium banan

* 1/2 dl havregryn

* 1/2 dl fint sammalt mel

* 1 ts bakepulver

* 1/2 ts salt

Bland de våte ingrediensene, mos disse enten godt for hånd eller bruk en food processor for å få en veldig jevn røre.

Miks de resterende (tørre) ingrediensene sammen og rør dette inn. Juster med mel eller melk om nødvendig.

Varm opp litt olje og smør i en stekepanne på middels varme, stek i vei!

Tacopizza:

Grov bunn:

* 25 g gjær

* 2,5 dl lunkent vann

* 1/2 ts salt

* 2 ss olje

* 3 dl sammalt hvete

* 3 dl hvetemel

Rør gjær ut i lunkent vann, ha i olje, tilsett salt og tilsett det sammalte melet og så mye av det fine at det blir en passe fast deig. La deigen heve på et lunt sted i 20 minutter. Pizzaen skal stekes i nederste del av stekeovnen på 225 grader i 10-15 min.

Jeg hadde tacokjøttrester fra lørdag, heiv sammen med sukkerfri ketchup og mais, med litt ost på toppen.

VELDIG ENKELT!

Kylling med søtpotet og brokkoli – enda enklere:

Skjær opp kylling og søtpotet i biter, stek i stekepanna, krydre etter ønske. Kok opp frosne brokkolitopper! God middag!

Min historie

Så var det meg da!

Jeg har alltid vært den jenta med litt ekstra på kroppen, men det brydde jeg meg aldri om i den tiden før jeg fikk barn.
Det var først etter å ha fått 2 barn på under 1 år at jeg virkelig fikk kjenne på hva overvektig betydde. Etter Niklas var født i 2009, var jeg svimlende 110 kg. Det var ikke normalt til meg å være. Men jeg tenkte jo som de fleste tenker: “Når man er gravid kan man spise hva man vil” Lesson learned, for å si det sånn.

Jeg begynte å jobbe på Prestvannet skole høsten 2009, og det var først etter jeg så bilder av meg selv fra julebordet det året at jeg i det hele tatt skjønte hvordan jeg så ut. Det var ikke det jeg så i speilet for å si det sånn.

De fleste som kjenner meg nå, sier at de kjenner meg ikke igjen på bildet engang. Og godt er det.

Når jeg endelig fikk opp øynene for hvordan jeg så ut, begynte jeg å trene. Det startet med zumba, av alle ting. Gikk på zumba 2 dager i uka, og gikk på fjelltopper med venner. Jeg merket fort resultater, jeg gikk ned 10 kg de første månedene. Og dette uten å regulere på kostholdet noe annet enn å kutte ut brus og snacks.

 Meg i 2009

Jeg meldte meg inn på treningssenteret “Friskhuset” i April 2010, men var (desverre) støttemedlem der frem til høsten 2010. Da ble jeg kjent med personlig trener Tor Inge Lyså som jobbet på senteret. Og etter en samtale med han, ble jeg raskt enig om å begynne med styrketrening, i samarbeid med han.

Tor Inge var den som hjalp meg i gang i den “o store skumle styrkesalen”, og jeg er evig takknemlig for dette. For uten han hadde jeg ikke hatt den lidenskapen jeg har for styrketrening idag.

http://www.nordlys.no/nyheter/article6492099.ece

(en artikkel om meg i lokalavisen her i tromsø)

På et punkt trente jeg opptil 5 dager i uka. Jeg gikk ned tilsammen 30 kg, og jeg følte meg bedre enn noensinne.

Men jeg, som mange flere, traff veggen etter dette. Jeg var ikke like ofte på trening, og jeg trengte rett og slett en pause fra hele greia, med dietter, slanking og trening. Jeg var vel av og på med trening/kosthold i 1 år, vinglet mye frem og tilbake. La på meg en del av de kiloene jeg hadde tatt av meg. Men har siden i høst fortsatt kampen min mot målet mitt.

Jeg har prøvd diverse dietter og jeg har konkludert med at det beste for meg er å spise sunt og variert, med hovedvekt på inntak av proteiner, og minst mulig fett og karbohydrater.

Jeg skal ned til et magisk tall for å få dekt bukplastikkoperasjon. De fleste som har gått mye opp/ned i vekt og/eller født barn, vet vel at magen stort sett aldri blir den sammen igjen.

Jeg er nå rimelig fornøyd, i en sunn og sterk kropp, jobber enda på Prestvannet Skole. Jobber i tillegg deltid på treningssenteret jeg trener på (Stamina trening) og det hjelper mye på motivasjonen. Barna mine er nå 6 og 7 år, og husker ikke hvordan mamma så ut før.

Jeg trener 3 ganger i uka, 2 av de dagene med PT. Erlend Magnussen, som har hjulpet meg mye i høst. Han er veldig dyktig, og hjelper meg å nå målene mine. Min siste scanning sier at 59 kg av min kroppsvekt er muskler, så det kan jeg si meg fornøyd med :) 

 

Det siste halve året har jeg gått ned 12 kg, og skal jobbe hardt for å nå målet mitt før høsten 2015. :)

Håper at hvis du har lest helt ned hit, at du vil fortsette å følge meg på min reise mot drømmekroppen.

Instagram: lilleella86

Elisa